Uttal: appellatio (uttalande af, sätt att uttala ngt – vocum, literarum); (pronuntiatio, mera = föredrag, deklamation); vox (certa vox Romani generis urbisque propria, C. de Or. III. 44; rustica vox et agrestis quosdam delectat, quo magis antiquitatem – sermo retinere videatur, ibdm 42); os (ss. organ för uttalet – hanc dico suavitatem, quae exit ex ore – ligger i uttalet –, C.), oris pressus, sonus (C. de Or. III. 43); sonus vocis, sonus (gaudere gravitate linguae et sono vocis agresti; me tuus s. et subtilitas ista delectat, ibdm; jfr de Off. I. 133); locutio (graeca, C.; Qu.); ett behagligt, mjukt u. suavis, lenis literarum appellatio; literarum appellandarum suavitas; vocis lenitas (C. de Or. III. 43); (suavis vox, sonus dulcis, l. c.); bredt u. latitudo verborum (C. de Or. II. 91), l. quaedam vocis, oris; tydligt u. vocis, vocum explanatio (Qu.); explanata vocum appellatio l. expressio; hastigt u. oratio incitata, sermo i-tus; os praeceps (Qu.); ett rent u. sonus vocis rectus (simplex, C. l. c. 45); elegans, recta appellatio, locutio; främmande u. peregrinus vocis sonus; peregrinitas quaedam vocis; hafva ett behagligt, tydligt u. suaviter appellare literas (magna est in eo vocis et oris suavitas); suaviter, leniter, plane loqui (C. de Or. I. 260); hafva ett bredt u. vaste appellare literas, v. loqui (C. de Or. III. 45).
Kommentera
|